Den norske Janteloven er som gift på arbeidsplassen

Som kristen har forfatter og kommunikasjonsrådgiver Miriam Ekelund selv fått erfare Janteloven gjennom mobbing og trakassering helt fra barndommen av – og inn i arbeidslivet. Hun mener dette er en ukultur som i stor grad foregår på norske arbeidsplasser. En ukultur som var så alvorlig at hun ikke orket å bo i Norge mer. I boken «Du skal lide for fellesskapet» skriver Ekelund om hvordan man kan bli bevisst på dette fenomenet og hvor ekstremt viktig det er å ta tak i det.

– Janteloven har eksistert siden 1933 da Aksel Sandemose skrev boken «En flyktning krysser sitt spor». Den handler om byen Jante, et lite arbeiderklassesamfunn der det var lite rom for glede eller følelsesmessige uttrykk. Nettopp sånn tenker jeg at vi har det i Norge. Vi er et litt kaldt samfunn der vi ofte opplever baktaling eller utfrysning hvis du ikke følger det andre mener er rett. Det er ikke som i noen land hvor du blir henrettet offentlig, men det er henretting av deg som sosialt vesen. Jeg har intervjuet to psykiatere i boka, og den ene sier at det å stå utenfor kan skape angst og depresjoner, fordi din overlevelse avhenger av gruppa.

Ekelund mener at vi har et veldig tomt og ensomt fellesskap i Norge.

– Jeg har bodd og jobbet i afrikanske land som bistandsarbeider, og der kunne jeg virkelig føle på et ekte fellesskap. Det var rom for følelser, rom for sterke meninger og til å mene forskjellige ting. Det fikk meg til å innse at vi er ufrie i den norske kulturen. Jeg var der for å hjelpe dem, men jeg skjønte at Norge trenger sosial bistand. På det kulturelle er vi fattige.

– Jeg tror mange tenker at Janteloven handler om at du som menneske ikke skal tro du er noe, at det ikke må bli for mye av deg for da går det utover oss andre. Og folk som har selvtillit, må vi holde utenfor. Men egentlig er det snakk om et narsissistisk fellesskap. Et fellesskap som ikke kan ta selvkritikk, som ikke kan se på seg selv eller egne verdier. For det er veldig typisk norsk å være god, og ofte så snakker man ned andre land eller andre løsninger.

– I Norge scorer vi høyest på Human Development Index, og det har gjort at vi hele tiden sier at vi er verdens beste land. Men til boken har jeg intervjuet fire personer som har flyttet til Norge fra andre land, som forteller om en utrolig nedlatenhet overfor deres land og kultur og andre måter å løse livet på. Hvilke andre land ser vi i Norge egentlig opp til? Det er noe som heter gruppenarsissisme som jeg tar for meg i boken: «Nei, vår gruppe er bedre enn andre grupper!» Det gjør at de som prøver å protestere, blir totalt gruset. Hvis du ikke tilpasser deg, hvis ikke du liker dette, så er det noe galt med deg. De merkelappene man bruker, er så synlige og de er så egnet til å gi deg følelsen av skam. Og det knekker folk.

Ekelund kjenner flere som har falt ut av arbeidslivet fordi de opplevde det som hardt og vanskelig på jobben etter å ha blitt utsatt for dynamikker de ikke klarte å forsvare seg mot.

– Norge er verdens sjette mest konforme land, ifølge en stor forskningsundersøkelse fra 2011. Det er mye som er vedtatt i Norge om hvordan du skal oppføre deg og hva du skal mene. Og min erfaring er at samtalene på arbeidsplassen er som om alle var enige, de er ofte veldig svart-hvitt. Den type samtaler er utrolig aggressive for den som sitter og føler på at man ikke er enig. Så hvis Norge er bare bra og andre er dårlige, betyr det at Norge er veldig narsissistisk. En veldig svart-hvitt bastant versjon av virkeligheten der man utsettes for en form for narsissisme hvor det føles umulig å protestere og ens egne verdier blir trampet på.

– En norsk studie fra ISS i 2019 viser også at det er 33 prosent lavere sjans for å få jobb i Norge hvis du er religiøs, enten du er kristen eller muslim. Og her kommer min personlige erfaring inn siden jeg som kristen har opplevd å ikke få jobb på grunn av det. Det å ha en religion og oppleve hvor nedlatende folk kan være, har vært utrolig vondt. Folk har kommet med spydigheter og kommentarer, og jeg har bevisst ikke snakket om troen min på arbeidsplassene jeg har vært på, fordi det kan man ikke i Norge. Og det er ganske mange som har blitt trampet på som kanskje ikke kan sette ord på hva de har blitt utsatt for.

Veldig ofte så latterliggjør vi kjendiser og grupper i samfunnet som er annerledes. Ledere må bli bevisste på dette og la være å hive seg på denne latterliggjøringen, mener Ekelund.

– Vi må huske at det kan være ansatte som sitter der som tilhører den gruppen som blir latterliggjort, men som er redde for å si det på grunn av den aggressive stemningen. Det er ikke alltid man ser det som hensiktsmessig å protestere, men sitter i stedet og tar imot og føler seg utenfor. Som leder er det viktig å huske på at latterliggjøring av grupper kan ramme alle, og at du må skape nulltoleranse for drittsnakk på arbeidsplassen.

– En psykiater jeg intervjuet til boken sa at grupper som mobber, ofte er utrygge på seg selv. Og det man har sett på arbeidsplasser med et mer aggressivt arbeidsmiljø, er at det for eksempel i lunsjen ofte er veldig overfladiske samtaler. Krampaktige samtaler hvor man later som man ler, man prater om maten man har spist, alle disse ytre tingene, men veldig lite ekte menneskelighet. Som leder kan du prøve å legge merke til om det kjennes avslappet eller anspent å være med de andre. Folk som er mer følsomme, kan plukke opp at de er på et utrygt sted, noe som kan føre til ekstremt stress i kroppen og etter hvert sykmeldinger. Det er veldig ofte psykososiale ting som gjør at folk er sykmeldte.

– Forskning utført av forskere ved STAMI og Universitetet i Bergen viser at det er mye mobbing på norske arbeidsplasser, og da bør man spørre seg hvorfor det er det i et land som har et så fantastisk demokrati. Det mener jeg handler mye om disse fundamentene, de stygge gruppemekanismene som også kan kalles mobbing – et annet ord på Janteloven. En konstant tramping på deg fordi du er den du er. Og for de som utsettes for dette, er det viktig at de har en leder de kan tørre å si ifra til. Men det er også viktig at leder selv sier ifra dersom hen opplever trakassering eller latterliggjøring på arbeidsplassen. Dette kan være subtilt, det kan handle om blikk, himling med øynene og ting som ikke er så tydelig. Hvis noen for eksempel virker mer nervøse eller har en synkende prestasjon, bør man finne ut hvorfor. Kanskje personen ikke tør å snakke på møter fordi hen blir brutalt «høvla ned». Vær derfor var på om det snakkes på en hard måte på arbeidsplassen og ha en nulltoleranse for Jantelov som: «Den personen er en tulling fordi han mener det.» Vær våken for hvordan tonen er overfor andre grupper, kulturer eller religioner.

– Nå i disse dager har vi faktisk et veldig godt eksempel med tanke på koronatiltakene og vaksinen. Det er en ekstrem retorikk i hele samfunnet der uenighet ikke tåles. Jeg mener at vi må respektere fullt ut både de som tar vaksinen og de som ikke tar den. Staten har ikke lov å pålegge folk å ta den, og det betyr at det er valgfritt. Samtidig blir de som ikke tar den, så mobbet at jeg tror veldig mange i samfunnet nå våkner opp for disse dynamikkene vi har i Norge.

– Jeg synes det er hårreisende at noen arbeidsgivere jobber for å kreve vaksinepass for sine ansatte. Man må tenke seg om hva man driver med og hva det symboliserer, for dette ligner veldig på ting vi har hatt i historien tidligere, ting som skaper så mye aggresjon mellom mennesker at de til slutt braker sammen. Man kan være enig eller uenig om å ta vaksinen eller ikke, men det at det har vært så mye trakassering mot den gruppen som har valgt å ikke ta den – både fra media og det offentlige – har gjort at mange ikke tør å ytre seg.

Ekelund peker på en rapport fra 2014: «Status for ytringsfriheten i Norge», som viser at 9 av 10 nordmenn ikke tør å uttale seg og snakke ærlig og åpent i sosiale medier i frykt for hva andre måtte mene.

– Allikevel snakker vi om vår fantastiske ytringsfrihet her i Norge. Men så er vi egentlig livredde for hverandre. Hvorfor det? De som er ikke-vaksinert, tør ikke å si noe når de andre på arbeidsplassen begynner å snakke om «antivaksere» og «konspirasjonsteoretikere». Det er jo mobbing! Du har mest sannsynlig tro på ditt eget valg, men så vet du at du ikke kan si noe. Det er nettopp den situasjonen jeg føler jeg har levd i som kristen.

– Når folk kommer tilbake på jobb nå, så må man som arbeidsgiver være klar over at det har vært en enorm polarisering i samfunnet som man må jobbe for å roe ned. Man kan ikke akseptere at folk sitter og latterliggjør andre for sitt valg. Denne saken må vi ta lærdom av. Vi må ikke tro at Norge er så annerledes eller bedre enn alle andre land. Vi har kanskje ikke brukt machete, men vi har brukt ord som fungerer som en machete, som knuser individer. Ikke tillat at dette skal splitte folk på arbeidsplassen, særlig i denne sammenhengen hvor det er så betent og stigmatiserende. Selve kuren mot Janteloven er å ta sine egne valg og samtidig la andre få rom til å ta sine valg. Ikke bland deg oppi det eller hån dem for det de gjør. Hvis alle kunne gitt hverandre det rommet, så hadde vi faktisk kommet ut av den kulturen.

Ekelund legger vekt på at det å prøve å bryte opp i negative mønstre kan føre til at lederen selv blir utsatt for Janteloven ved å få de andre imot seg.

– Men det er uansett viktig å gjøre det, eller så vil «drittsekkene» bli værende, og de som kunne gjort det bedre, orker ikke mer. Dermed blir man sittende igjen med grumset. Akkurat det har jeg savnet opp igjennom, ledere som sier ifra når ting blir veldig svart-hvitt: «Er vi sikre på det? Den kulturen, kan det hende at de handler som de gjør ut ifra ting vi ikke forstår?» Vi er nemlig nødt til å ha respekt for de som har en tro – for disse følelsene er ganske private og viktig for dem det gjelder. Lederen burde derfor ha en litt oppdragende funksjon og minne folk på at det de snakker om, kan gjelde noen av dem som sitter der.

– Jeg intervjuet også en russisk dame til boken, som fortalte at etter at hun kom til Norge, hadde hun kun fått høre negative ting om hjemlandet sitt: det var mafia, fattigdom, vold, korrupsjon – alt var dårlig. Hun fikk stadige stikk, og for eksempel når det var snakk om kantinematen, fikk hun høre at det sikkert var luksus i forhold til hva de spiser i Russland. All denne mobbingen gjorde at hun endte med å få diagnosen PTSD. Tidligere hadde hun søkt 500 jobber uten å få napp. En gang søkte hun jobb som lærer, hun hadde nemlig en mastergrad i pedagogikk, men en bussjåfør fikk jobben. Da skjønte hun at det hun manglet, var å være norsk. Hun utdannet seg i stedet til coach og driver nå for seg selv. Jeg tror mange ser på det som en løsning for å komme seg ut av det.

– Vi har nok en type nasjonalisme og tro på stat og et system som er litt på den usunne siden her i Norge. Det er veldig mye rundt vårt syn på oss selv som jeg synes er stygt og ekskluderende. Både mot nordmenn som ikke tramper i takt, eller mot de fra andre land som ikke tramper i takt. Det er viktig at denne giften i samfunnet ikke får leve videre, avslutter Ekelund.

Det er mange som ikke forstår janteloven så godt, men et sitat fra boken til Espen Haavardsholm, Mannen fra Jante, oppsummerer det veldig bra, mener Ekelund: «Budskapet i Janteloven er at mennesket skal være sosialt. Det skal være fullt og helt tilpasset kollektivet. Det er en lov som menneskene trollbinder hverandre og holder hverandre nede med. Undertrykkelsen har vart lenge nok, overtar de undertrykte selv undertrykkelsen uten hjelp av noen tyrann. Og Janteloven er deres viktigste våpen. Jante holder Jante nede med en terror som går ut på å kue den enkelte ved å bli holdt utenfor et fellesskap som egentlig ikke eksisterer. Et tomt fellesskap. Alle er ensomme, men tror at de andre er sammen.»

• Tør å si ifra når personer eller grupper latterliggjøres, still spørsmål ved veldig bastante utsagn.
• Skap nulltoleranse for «drittsnakk» på arbeidsplassen.
• Gjenta til det kjedsommelige at forskjellighet er flott, at det er ønsket også på arbeidsplassen.
• Klargjør forventninger og gi tydelige tilbakemeldinger på arbeidet man gjør, og gjør det på en høflig og respektfull måte sånn at ikke du selv skaper en ukultur. Medarbeidere som er trygge på seg selv og sin rolle, er bedre både på det faglige og det sosiale.
• Tør å ta en lederrolle, også i det sosiale.

Tekst: Cecilie H. Hammernes        Foto: Privat